Helge Aspevik`s Continentaldrift Theory

Før å løse problemstillingen som Wegeners teorier medfører, er det først og fremst nødvendig å flytte på Afrika. Da kan man kan få til at en kollisjon er tilstrekkelig for å forklare de store fjellkjeder man finner på disse kontinentene. Vi må også passe på at ”Gondwanaland”, som bestod av Afrika, Antarktis, Sør-Amerika, Madagaskar, India og Australia, fortsatt henger sammen under denne forflytningen.

I hvilken retning må jeg flytte disse forskjellige områder da? Ved å studere de tallrike vulkanske øygruppene i Stillehavet som har kommet opp i overgangen mellom de forskjellige havplatene i den senere tid, ser man at det dannes en kvadrant . Denne strekker seg over størstedelen av Stillehavet i en ganske jevn fasong (fig.1).

Fig.1)
Ved å markere ut de vulkanske øyene i Stillehavet, får en kvadrant som strekker seg over hele Stillehavet. Senter for denne vil da bli i nærheten av Yokatanplaten som er en kompakt plate. Jeg mener denne bevegelsen er en mulig årsak til dette.

Øyene ligger som perler på en snor og strekker seg i fra Påskeøya utenfor Chile, videre over de mange øyene i Polynesia og Hawaii. Raden av øyer ender til slutt opp med Aleutene. De ble oppdaget av Bering i1741. Sentrum for denne ”sirkelen” blir da ved den sterkt komprimerte platen som ligger i Yokatan i Mellom-Amerika.

Sahara ligger i Antarktiske strøk

Ved å følge fastsatt rotasjonsakse helt til enden, skjer en del endringer som kanskje løser en rekke med tidligere gåter. Pussige sammentreff oppstår:

Nord-Afrika blir nå det sydligste landområdet i verden, med Sahara liggende i arktiske strøk, uten å ”velte” på kloden (fig.2).

(Fig. 2)Kontinentene danner et belte rundt Jorden og skiller havene i to separate havområder.
Sahara som en gang var dekket med flere tusen meter tykk is, ligger nå ved dagens sørpol. Dette forklarer hvorfor man ikke finner særlige spor etter is rundt Sahara på Wegeners modell. Antarktis ligger nå ved Ekvator, noe som forklarer det sub tropiske klimaet som man har funnet rester etter i dette området. Da kan man forklare de forskjellige klimaene uten å måtte ”velte” på Jorden.

Dermed forklarer man et isdekke som tynget ca. 10 mill. km2 av Nord-Afrikas nordlige landområde og etterlot seg ørken etter å ha smeltet bort. Nå får man også en forklaring på hvorfor man finner tydelige spor etter isen i dette området, uten å finne tilsvarende funn i områdene rundt.

Etter denne teorien ligger Antarktis nå ved Ekvator. Kontinentene strekker seg rundt Jorden så nøyaktig at man skulle kunne ha gått ”tørrskodd” rundt kloden ved Ekvator. Man har fått det riktige forhold for å kunne forklare det tidligere tropeklimaet i dette området. Siden det er funnet spor etter tropisk klima på Svalbard, kan det forklares hvis kontinentene har vært samlet ved Ekvator.

Vi ser også at forflytningen av kontinentene må ha foregått i èn bestemt retning (fig.3), mens Wegeners modell viser at dette har foregått på alle hold.

Fig.3)
I motsetning til Wegeners teori, har kontinentaldriften gått i en bestemt retning om et senter ved Mellom-Amerika. Det er heller ikke nødvendig å ”klippe” bort Mellom-Amerika ved denne modellen.

Stillehavsbunnen ble kraftig deformert

Denne nye modellen belyser også hvorfor sjøbunnen i hele Stillehavet er så tynn og ”fersk” av dato. Det er over dette havområdet, som er større enn de samlede oversjøiske landområder på Jorden i dag, bevegelsen har foregått. Ny havbunn er kommet fram som følge av driften. Senere har den stadig fornyet seg på grunn av havbunnsprdeningen. Dette kommer jeg mer inn på senere i teorien.

Australia kolliderte med de mindre øyene som du ser på figur 3. I tilegg til at de nordlige kontinentene ble presset mot nordpolen og deretter sydover igjen, ble havbunnen kraftig deformert. Dette vanskeligjør en tydning av spor etter denne forflytningen.

Da Afrika støtte mot kontinentet der det ligger i dag, ble Europa og Asia presset nordover. Dermed fikk man istid på den nordlige del av kontinentet. Isen ble borte etter hvert som havplatene smeltet under det eurasiatiske kontinentet, og kontinentet trakk seg tilbake. Tar man i betraktning at Jordens flytende steinmasser er elastiske, kan dette gjerne forklare hvorfor kontinentene returnerte. I den forbindelse har vi også funnet spor etter den magnetiske Nordpolen oppe i Nord-Norge.

En del geofysikere ville kanskje ha hevdet at dette ville ha vært et resultat av sentrifugalkraft, noe dem fleste geologer ville ha tilbakevist at denne Jorden har. Det snakkes om en såkalt sentripitalkraft som motvirker dette. Dette er et emne som jeg har sett diskutert mellom de ulike faggrupper mang en gang. Her blir de ikke enige.

Ved å studere figur nr 4, ser vi at de største fjellkjedene i Nord- og Syd-Amerika blir liggende som hånd i hanske. Selv om fjellkjedene snor seg i alle retninger på ett kontinent, er de parallelle på det motsatte kontinentet som de tilstøter. Alderen på bergartene harmonerer på begge sider, og ved å markere ut de forskjellige mineraler på disse kontinentene, ser man at også de går over hverandre i et fast og bestemt mønster.

Man ser også at områdene jeg har tegnet inn som lyseblått har vært under havets overflate en gang i historien. Jeg vil anta at enten ble dem presset under havoverflaten da kontinentene ble atskilt, eller at havbunn er blitt slynget opp i disse områdene som følge av meteornedslag. I dag finner man utallige rester av fossiler som tidligere levde i havet i disse områdene. Levde dem der, eller ble dem kastet opp i fjellområdene da kontinentene ble delt opp?

Ved spissen av Sør-Amerika finnes en stor øygruppe kalt Shanos-Arkipelet. Man finner ikke tilsvarende før man nærmer seg Canada. Der befinner det seg en lignende øygruppe. Like utenfor Vancouver. På denne modellen som jeg nå har fått, ligger begge disse øygruppene samlet på ett og samme sted. En forsker jeg snakket med, fortalte han vært på begge disse stedene. Likheten mellom landskapene i disse områdene var påfallende. Man kunne, i følge ham, tro at man var på samme sted.

En annen ”tilfeldighet” er at noen av de største gullforekomstene på Jorden, i denne modellen da kan finnes samlet på et område, i stedet for spredt over hele verden slik det er i dag. Dette kan være verdt å tenke litt over.

Kontenitalsoklene ved Nord-Amerika og Sør-Amerikas vestkyster er helt forskjellig i fra hverandre. I Sør-Amerika skråner sokkelen ut i havet. I Nord-Amerika heller den inn under kontinentet. Sammen glir dem nå pent og pyntelig i hverandre når Sør-Amerika ligger opp ned, i forhold til hva de gjør ved dagens beliggenhet.

Fig.4)
Rødt indikerer fjellkjedene på disse to kontinentene. De blå områdene er rester etter havbunn. Vitenskapen har dermed gått ut i fra at dette engang var under havet til tross for at disse områdene er noe av de eldste landområdene på disse to kontinentene. Jeg mener det er en mer naturlig forklaring på dette. Legg også merke til at havbunnområdene nå ligger parallelle i forhold til hverandre. Kontinentalsoklene som heller hver sin vei, ligger nå også parallelle i forhold til hverandre.

 

Neste side: Livet oppsto i nord