Livet oppsto i Ishavet i nord
Etter at jeg gjorde kjent denne teorien, har jeg mottatt mye nytt materiale fra forskere som har uttrykt begeistring for det jeg arbeider med. Det kan ta litt tid å gjennomarbeide og presentere alt dette her. Nye problemstillinger oppstår som gjør at jeg muligens må endre visse detaljer, men stort sett er det forbausende hvordan biter som støtter min teori, faller på plass.
Etter hvert er det blitt klart at det i tiden må ha oppstått former for katastrofer som har endret miljøforhold og dyreliv. Jeg vil forsøke å belyse noe av dette her, vesentlig ved å henvise til
funn av fossiler, endringer i utvikling etc.
Når jeg legger frem mine egne teorier i forbindelse med dette, går jeg ut fra at eventuelle lesere tilgir meg dette, all den tid jeg ikke kommer videre med det jeg har, uten å søke en mulig forklaring. En del av dette går på intuisjon, som var årsaken til at jeg begynte å arbeide med dette prosjektet. Det meste er
likevel bundet opp og støttes av vitenskapelige funn og data fra seriøse forskere. Når det er sagt, skal vi se nærmere på tilsendt materiale ang. fossiler og funn på bakgrunn av min teori av kontinentenes plassering i tiden da disse lå sammen.
Alt jeg finner, tilsier at det må ha skjedd en kollisjon ovenfra, med ett eller annet legeme som har delt kontinentene i sin tid.
Dette bekreftes av forskere jeg har hatt kontakt med. Nettopp en slik hendelse kan ha ført til mye forvirring i forskerkretser og indisier som er grunnleggende for Wegeners teori kan også bli borte på bakgrunn av en slik “katastrofe”. Men først fossilene.
Løsningen på nok et mysterium?
I 1946 ble de eldste fossilene av sjødyr funnet i Ediacara Hills i Sør Australia (Fig.1).
Fig.1
Dette er Ediacaria Flindersi, et av de over 100
artene av fra tiden prekambrium.
http://www.geol.queensu.ca/museum/exhibits/ediac/ediac.html
Disse fossilene som hadde form av maneter, merkelige ormer og koraldyr, levde for ca. 545 millioner år siden. De ble kalt for ”Ediacara Biota ” etter funnstedet. De er kjent fra minst 25 steder, fordelt på fem kontinenter rundt om på Jorden, og omfatter ca.100 forskjellige arter. Fossilene er avtrykk av bløtdyr og opptrer ofte i forbindelse med morenekonglomerater (tillitter, fossile morener, sand grus og stein som er blitt flyttet),
som viser til omfattende istider på den tiden da de levde i følge vitenskapen…..
Funnstedene her var Mackenzie fjellene i Nord-vestområdene
av Canada, Yukon, British Columbia og Newfoundland.
Liknende type fossiler ble også funnet nær gården ”Swartpunt” i Sør Namibia i Afrika og ved Kvitsjøen i Russland . Man har lett i store områder med tilsvarende bergarter andre steder på Jorden, uten å ha funnet det minste spor av tilsvarende dyreliv fra prekambriumtiden, til tross for at dem burde finnes. Dette har vært en gåte for paleontologer opp til vår tid. Ser vi derimot på modellen som jeg har utarbeidet, ligger vi virkelig an til å finne en løsning på dette mysteriet.
Mens vi lokaliserer de forskjellige funnområdene på Wegeners modell, ser vi dem opptrer over hele hans samlede kontinentmasse (Fig.2).
Fig.2
Her er funnområdene til Ediacara fossilene merket
ut med rødt. Man ser de er spred over hele kontinentet.
Disse levde i islagte sjøområder og forskerne har ut i fra dette konkludert at det meste av Jordens kontinenter den gang var dekket med is.
Vi ser også at man finnerfunnområdene over det
meste av kontinentene uten noen form forforklaring hvordan fossilene havnet der.
Hvordan vil dette se ut dersom man tegner inn de samme funnområdene på min modell?
(fig.3) Her burde det nesten være fullstendig unødvendig å kommentere noe som helst, for disse funnområdene som her stort sett ligger i enhalvsirkel over kontinentene forteller enormt mye bare man tar seg tid til å studere dette kartet nøye. Også når man lokaliserer havbunnsområder høyt oppe i fjellene omkring på Jorden. Men jeg kan gjerne tilføye at funnområdene i Canada er oppe i høyfjellene og rundt Europa/Russland er det lavland fra Østersjøen og inn mot disse funnområdene.
Under det lyse området i Ishavet finner mann en kjempegrop kalt Canada bassenget. De lysere områdene over og Syd-Amerika er havbunn som har lagt seg eldre bergartene. Tilsvarende finner vi faktisk over store deler av Sibir. Også finnes spor etter dette Sør Skottland, Grønnland og på Finse i Norge.
Jeg har fått det forklart at disse sjødyrene lå så langt innover dette kontinentet på grunn av havnivået lå vesentlig høyere enn hva det gjør i dag. Dette er jeg sterkt uenig i med utgangspunkt i den siste istiden. Da var så mye hav bundet opp som is på land at havnivået lå opp til 150 meter lavere enn hva det gjør i dag. I følge forskerne var istiden enda mer omfattende den gang disse sjødyrene levde. Dette burde tilsi at havnivået skulle være enda lavere enn ved siste istid, hvis det da var en slik global istid som det hevdes her! I så fall ville en slik istid ha oppstått ved et treff som jeg viser til da støvskyer ville ha formørket Jorden.
Ser vi på min modell finner vi at vi får samtlige av disse
dyreartene i havområdet som ligger nord for kontinentene ved
Ekvator (Fig.3).
Ved å se nærmere på andre organismer fra denne første epoke, ser vi at også disse opptrer i dette havet. Også senere sjødyr som Trilobittene forteller sin historie om utviklingen av disse dyrene. Arten Fallotopsis, som er den eldste arten man kjenner
til, kan kun knyttes til dette havområdet i nord. De er bare funnet i nordre deler av Europa og Canada. Hvorfor?
Livet oppsto i havet på den nordlige halvkule.
På vedlagte kart har jeg tegnet inn funnområdene til fossilene kalt Ediacara Biota, som var de første bløtdyrene som oppsto
i havet. Disse ble først funnet i Ediacara Hills i Australia i 1946, og senere over store deler av verden. Fossilene var en slags maneter, ormer og ”stilklignende” dyrearter. Disse dyrene levde i tiden prekambrium som startet i fra 3,9 milliarder år siden, og varte til 600 millioner år siden. Til sammenligning kom
dinosaurene først for ca. 200 millioner år siden, 400 millioner år etter at disse sjødyrene døde ut.
Ben Waggoner, en av forskerne i USA som har studert denne type fossiler nærmere, sendte meg nylig denne mer utfyllende listen over funnstedene:
“Major localities: (several well-preserved taxa).
Ediacara Hills, south Australia.
White Sea coast, north Russia (several sites).
Olenek Uplift, near mouth of Lena River, Siberia.
Mistaken Point, Newfoundland, Canada.
Nama Group outcrops, Namibia.
Mackenzie Mountains, Northwest Territories, Canada.
Charnwood Forest, England.
Dniestr River, Podolia region on Moldova border, Ukraine.
(main locality now underwater thanks to hydroelectric plant).
Minor localities: (one or a few taxa, mostly "medusoids").
Central and southern Ural Mountains, Russia(several sites).
Central Australia near Alice Springs (several sites).
Death Valley and areas south and east, California-Nevada,
USA.
Surrey County, North Carolina, USA.
Tanafjorden, Finnmark, Norway.
South China (several localities).
Western Australia (I forget where).
Southwest Brazil and northern Argentina .
Central Antarctica .
Rocky Mountains, British Columbia, Canada.
West Africa (I forget where).”
Jeg har tegnet inn disse funnområdene på min modell, og jeg må si jeg ble svært overasket og vilt begeistret etter hvert jeg klarte å lokalisere funnområdene.
Legg merke til hvordan disse områdene danner en jevn og fin bue over kontinentene (fig 3)
Som leserne ser er det ikke mye funn av disse fossilene i havet i sør, bortsett fra en plass nær Mexico-golfen. Disse kan ha blitt
skylt over Nord-Amerika, eller at kontinentet er blitt presset ned mot jordens indre. Ut i fra denne halvsirkelen dem danner,
får jeg meg ikke helt til å tro på den sist nevnte mulighet. Det er vanskelig å forestille seg Rocky Mountains som i dag rager
over 4000 meter over havet og består av de eldste bergarter, skal ha ligget under havoverflaten etter det har vært et landområde.
Slik er det også andre steder omkring dette havet, som jeg har fått på den nordlige halvkulen. Funn av havbunn oppe i de norske fjellene, som er blant Jordens eldste bergarter, indikerer dette. På Finse finner man noe som kanskje kan være en indikasjon på et slikt treff i Ishavet som jeg viser til. Tilsvarende finner man på Sør Skottland, Grønnland og i Sibir.
Skulle alle disse områdene
først stige opp av havet for deretter synke under havoverflaten, på samme finurlige måte der man snur og velter på Jorden for å forklare istidene ?
Dette er tross alt gamle bergarter på en “flytende” landplate som har blitt dekket med havbunn. Da vil det være mye enklere å forklare dette ved at havbunnen har blitt kastet opp i fjellene som følge av et større meteornedslag.
Vi ser ut i fra dette at områdene ville ha dannet en tilsvarende halvsirkel lik markeringen av Ediacara Biota fossilene. Jeg blir derfor tvunget til å tro at det er en sammenheng her siden man finner dette tydelige mønsteret som danner en helt jevn linje i en halvsirkel og ikke noe annet.
Det ville derfor ikke by på noen overraskelse dersom man også fant tilsvarende fossiler i de sedimentære bergartene på
Sør Skottland, Grønnland og på Finse i Norge som også er innenfor, og på, denne linjen.
Antakeligvis var det dette treffet som delte opp alle de mindre øyene rundt Grønnlands vestkyst og som satte kontinentplatene i drift. Det må også være denne hendelsen som gjorde at Ediacara Biota ble utryddet, i og med at forskerne påstår de ble utryddet ved en katastrofe på den tiden.
Dyrene i havet ble plutselig begravet i sand.
Dette leder nettopp til den tanke at noe drastisk har skjedd her. En voldsom forandring som gjorde at disse bløtdyrene plutselig ble begravet i sand fra havbunnen. Tidligere trodde forskerne at det ikke lot seg gjøre å finne slike fossiler som dette, på grunn av at de ikke hadde hard hud eller skall og etter deres oppfatning, ikke kunne forsteines, eller bli til det vi kaller
fossiler.
Uansett hvilken katastrofe dette må ha vært, så må dette ha skjedd et sted i Ishavet, nord for Canada. Ved å studere denne buen av funnområder og bruke disse som et utgangspunkt, ser jeg at de som sagt danner en del av en sirkel. Jeg har merket senteret med et lysere havområde, og når jeg så senere studerer havbunnsplatene, finner jeg noen kjempemessige
fordypninger i havbunnen, kalt Canada-bassenget. Kanskje dette bassenget virkelig var ett treffområde til en asteroide eller meteor?
Når man så studerer havbunnen rundt denne markante
fordypningen, ser vi at havbunnen opptrer som en flat ”slette” over hele området. Beliggenheten er mye høyere enn ellers omkring på Jorden, som om sanden på havbunnen skulle ha blitt presset ut til siden og dermed ha hevet seg i forhold til havbunnen på den sørlige halvkule.
Dette kan også eventuelt forklare hvorfor det er funnet rester etter havbunn på de lyseblå feltene som også er inntegnet på kartet . Så konklusjonen min er at disse kontinentene neppe har vært under havoverflaten så lenge det disse sjødyrene levde.
Jorden må ha blitt truffet av meteorer eller asteroider opp til flere ganger etter at det fantes liv på Jorden. I følge vitenskapen så har slike tilfeller forekommet opp igjennom hele Jordens historie, og Jorden må ha ekspandert som følge av stadig tilført materiale. Vi har også et slikt felt ved Mexico-golfen der
forskerne også konkluderer at det må ha vært et landområde tidligere. Skuringsstriper etter is bekrefter dette. Dette er i så fall et er et treff som må ha kommet noen millioner år senere, skal jeg gå ut i fra de fossile funn som er gjort på øst kysten av Nord- Amerika og som er av nyere dato enn Ediacara Biota.
Ellers må forskerne ha datert de forskjellige formene for liv på en feil måte.
Mystiske funn i høyfjellet.
Da man fant fossilene i Rocky-Mountains ved en tilfeldighet, lå det en mengde disse sjødyrene samlet på en og samme plate. Disse havnet der samtidig. Den eneste mulige forklaringen jeg finner på at så store mengder med forskjellige havdyr kan samles slik, er at en masse med hav blir kastet opp i terrenget i en blanding av sand og sjødyr om hverandre. Deretter samlet dette seg i naturlige søkk i terrenget, hvor vannet så renner bort i fra området og sanden dekker denne oppsamlingen av sjødyr.
I så fall er det faktisk naturlig at slike bløtdyr ble begravet i sand før de løste seg opp. Dette kan være forklaringen på hvorfor slike arter er funnet som fossiler.
Etter denne " katastrofen," skjer som tidligere nevnt noe underlig, hvis man legger min kontinentaldriftsteori til grunn, slik jeg har forklart den. Den ”katastrofen” som hendte da dette skjedde, knuste opp dette beltet av kontinenter som strakte seg rundt Jorden. De to havområdene på begge sider av landmassen, som før var avskilt i fra hverandre, møttes nå ved
at Australia ble skilt i fra Kina.
De eldste funn av fossiler er gjort i Kina.
Det hevdes også i fra faglig hold at de eldste funnene av disse dyrene er funnet i området ved Kina. Der ble det faktisk også funnet fossiler av mer avanserte livsformer som trilobitter og krabber som ikke skal ha oppstått før atskillige millioner år etter at sjødyrene Ediacara Biota levde. Forskerteamene som
oppdaget disse fossilene, tilbakeviser tidligere datering av disse formene for liv.
Som tidligere vist er det først bare liv i ett hav, men etter denne hendelsen her oppsto det liv over alt i havene på begge sider av det tidligere sammenhengende belte av kontinenter! Trilobittene er et godt eksempel på dette. Det er i dag funnet over 10000
forskjellige sorter av dem, og bare i Norge er det gjort funn av over 300 arter. Man finner stadig flere. Denne ulykken, eller hva jeg nå skal kalle det, tok nok knekken på mye av livet i havet. Men, og det er også merkverdig, tross dette, kommer vi inn i en tidsperiode der livet i havet plutselig eksploderte også på den sørlige halvkule hvor det virket svært dødt tidligere………
Dette kan etter min mening bare tolkes slik at kontinentene må ha blitt delt opp, der og da!
Dårlig motargumentasjon
Flere ganger har jeg forsøkt å gå i dialog med geologer, men jeg blir så å si vist døren hver gang dem hører ordet ”ny teori” eller hører ordet “amatørgeolog”. Vanligvis ser de med et halvt øye på kartene jeg har tegnet, og sier at dette er feil uten å kunne komme med noe forklarende motargumentasjon. Når jeg der etter spør hvorfor dette må være feil, så kommer alltid
standard svar: -” Det finnes ikke spor etter denne bevegelsen på Stillehavsplaten.” Dermed er den samtalen over og jeg gruer meg til neste gang jeg støter på en geolog med slik avisende
holdning og manglende evne til å være nysgjerrig på hva jeg har kommet fram til etter så mange års iherdig arbeide.
Dette svaret får meg til å lure på om disse geologene har kjennskap nok til hva de driver med selv, eller om dette er noe de sier for å slippe å diskutere emnet med en amatørgeolog. Svaret jeg får bryter med deres egen læresetning, og jeg skal forklare hvorfor.
Geologene går selv ut med opplysninger om at havplatene i geologisk sammenheng er svært ung av alder, kun opp til 200 millioner år. Kontinentene der i mot er opp til 3-4 milliarder år.
Årsaken til dette er at ved plategrensene foregår det stadig vulkansk aktivitet, og nyere bergarter som kommer fram, presser de eldre lengre bort i fra disse vulkanske områdene.
Dette kalles for havbunnspredning. Man ser tydelige spor etter dette ved å studere de gigantiske fjellkjedene som strekker seg
fra Tibet videre langs kysten opp til og med Øst Sibir. At disse havplatene stadig utvider seg, kan man se også på subduksjonssonene (dyphavsgropene), som ligger i havet langs Øst Asia .
Denne prosessen der de eldste bergartene blir presset ned mot mantelen ved platenes yterkant,
hvor de så smelter, danner fjellformasjoner på yterkant av tilstøtende landplater hvor havplatene glir inn under denne. Som sagt er det ikke mulig å finne
havbunnsområder som er eldre enn 200 millioner år på grunn av denne prosessen geologene forteller om. Til sammenligning ble dette landområdet jeg viser til delt opp for rundt 545 millioner år siden, da disse fossilene ”Ediacara Biota” levde i havet. Det er over dobbelt så lenge som alderen på de eldste havbunnsområdene.
Alan Johnson, “Staatlich Geprüfter Techniker – Geologietechnik -”, forteller meg at Stillehavsplaten er nesten byttet ut tre ganger på disse 545 millioner årene.
Dersom dette skyldtes et treff fra verdensrommet, så ville jeg anta at kontinentforflytningen ville ha foregått temmelig raskt i startfasen idet denne trengte igjennom havbunnen.
Spredningen ved Mid Pacific Rise i Stillehavet viste seg å ha blitt dannet ved en spredningshastighet på vanligvis 3-8 cm i året (maksimalt 10 cm). Ved den Midtatlantiske Rygg i Atlanterhavet, er det en spredning på 1-2 cm i året. Det er sterk vulkansk aktivitet i området rundt det meste av Stillehavsplatene, også kaldt ”ildringen”, der også San-Andreas forkastningen kranser deler av denne platekanten. Hvordan i all verden skulle da geologene kunne forvente å finne spor etter kontinentalforflytningen på denne havbunnen, eller for den saks skyld den forrige?
Derfor er dette ikke et holdbart motargument, men snarere en sterk indikasjon på at de ikke følger sine egne oppleste og fastsatte teorier.
Neste side: Parallelle kystlinjer
