Helge Aspevik`s Continentaldrift Theory

Var kontinentene engang samlet ved Ekvator eller fra pol til pol på en side av Jorden?
Vitenskapen har antatt at kontinentene er vesentlig lettere enn de tyngre havplatene. Desto dypere man trenger inn i jordkloden, desto tyngre blir stoffene man finner der.

Jordens kontinenter er et resultat av at de lettere
massene i Jordens indre har kommet til
overflaten tidlig i planetes historie. Vi vet at
kontinentene er vesentlig lettere enn de
tyngre havplatene.
Massetettheten øker jo lengre man kommer Jordens
sentrum.

Kontinentplatene og havplatene er til sammen 100-200 km tykke og utgjør Jordens ytterste, harde skall, litosfæren. Litosfæreplatene glir over i det delvis smeltede underlaget, astenosfæren.

Planeten vi lever på er ikke fullstendig rund som de fleste holder for sannsynlig. Den er flatklemt ved polene og buler ut mot Ekvator. Slik er også de øvrige planetene vi kjenner til i vårt solsystem.

Den mest utbredte teori er at Jorden og solsystemets øvrige planeter oppstod for 4,5-5 milliarder år siden ved kondensasjon fra en kosmisk gass- og støvsky. Det antas at jordkloden ikke har vært særlig varm ved dannelsen, men at den siden har gjennomgått en periode med intens oppvarming, nær smeltepunktet for jern (1536 °C).

De tyngre stoffene sank inn mot Jordens sentrum, og de lettere beveget seg mot overflaten og dannet jordskorpen. De eldste skorpebergartene er ca. 3,8 milliarder år gamle.

Dersom vi går ut i fra at de lettere stoffene søkte opp mot det øverste laget, ville det være naturlig å tro at de ville ha samlet seg ved Ekvator. Denne linjen ligger ca. 15 kilometer lengre ute enn radiusen fra Jordens sentrum frem til polene.

Lærebøkene viser noe helt annet. Der ser man at kontinentene lå samlet i en klynge fra pol til pol på den ene siden av Jorden.

Geologene i dag baserer sin forskning ut i fra den anerkjente kontinentaldriftteorien den tyske geofysikeren Alfred Lothar Wegener la fram i 1912 (fig.2)
(fig.2)

Wegeners modell.
Denne teorien skapte heftig debatt verden over da
den ble lansert i 1912. Argumentasjonen var at
Wegener hadde ”klippet” bort noen av verdens eldste landområder
for å få kontinentene samlet slik
som vist på bildet.
Vi ser at Mellom-Amerika
ikke er kommet fram før i den senere tid.
På bildet under ser vi dette området som er tatt bort:

(Fig. 3)
A= Bergarter i fra tiden Prekambrium fra 3,9 milliarder til 600 millioner år siden.
B= Bergarter i fra Karbon/Perm. 350 – 225 millioner år siden.
C= Trias/Jura/Kritt. 225 – 65 millioner år siden.
D= Tertiær. 65 mill. år siden og fram til i dag.
Dermed kan ikke noen av disse landområdene fjernes i og med at dem er eldre enn som vist ovenfor.

Obs. Man ser altså på bilde nummer tre ( fig 2) på forskerenes sin teori at dette området som vist på figur tre ikke eksisterte for bare 65millioner år siden. Sannheten er at geologiske målinger av dette området at bergartene er opp til 3,9 milliarder år gamle.

I dag er det de færreste geologer som ville velge å stå fram med synspunkter som bryter med denne anerkjente modellen.

Ved lanseringen av sin teori møtte Wegener kraftig motstand fra geologer verden over.

Særlig fordi han hadde ”klippet bort” store landområder som var blant de eldste man kjenner til. Deriblant var store deler av Mexico, halve Sentral-Amerika og de Karibiske øyer tatt bort fra kartet. Dette til tross for at disse landområdene var like gamle, og eldre, enn områdene han hadde valgt å beholde(fig.3).

Denne handlingen alene burde ha vært nok til å forkaste denne teorien, men i løpet av noen år ble den likevel akseptert vitenskap.

Wegner beviste at Antarktis, Sør-Amerika, Afrika, Madagaskar, India og Australia har ligget sammen

Foranledningen til at vitenskapsfolk etter hvert begynte å akseptere Wegeners teori, var at han klarte å påvise, i form av fossile funn, at Antarktis, Sør-Amerika, Afrika, Madagaskar, India og Australia har ligget sammen. De samlede kontinentene valgte han å kalle for Gondwanaland (fig.4).

(Fig.4)

Gondwanaland. Dette kontinentet er det eneste kontinentet som jeg har flyttet bort i fra Eurasia for å få til en kollisjon tilstrekkelig stor nok til å forklare fjellkjedene i Europa og Asia.
Resultatet ble at dette passet slik at kontinentene la seg rundt ved Ekvator og ikke fra pol til pol.

Man anså det også som bevist at Nord-Amerika hadde ligget inn mot Europa, og derfor valgte man å bruke teorien slik den var. Tallrike observasjoner støttet dette, men teorien har også en del feil og mangler som de fleste geologer ikke ser ut til å ville engasjere seg i.

Forskerkarrierer avhenger av at den rådende teorien blir stående

Ofte har man kunne lese i forskjellige media om geologer som har forsøkt å belyse en del av disse svakhetene. Men slike tiltak har vel i de fleste tilfeller bare resultert i dårligere arbeidsmiljø for vedkommende forsker i ettertid.

Professor Karsten M. Storetvedt ved Universitetet i Bergen er en av dem som har møtt innbitt motstand på grunn av nytenkning. Hans teorier har vekket mye forargelse i fagmiljøet.

Karsten M. Storetvedt forklarer dette slik:
—“De tror så sterkt på den rådende teorien at observasjoner blir tilpasset modellen i stedet for omvendt”, mener Storetvedt.

Du kan lese denne artikkelen her: http://www.uib.no/elin/elpub/uibmag/1-98/geo.html

Som det blir nevnt i denne artikkelen kan det godt tenkes at man må starte på nytt igjen da det begynner å bli klart at denne teorien inneholder en del feil og mangler. Jeg siterer Professor Roy Gabrielsen ved Geologisk institutt ved Universitetet i Bergen, som har utalt følgende:

“- Det er mange ubesvarte spørsmål ved platetektonikken, og noe av det vi arbeider med i dag
er å finne samspillet mellom de drivkreftene som ligger bak platedriften.
Dette har vi i dag lite innsikt i, og det kan godt tenkes at løsningen på dette spørsmålet vil
føre til at hele modellen etter hvert må endres.”
(UIB-Magasinet 1/98)

Du kan lese litt om ueniheten mellom Storetvedt og fysikerne på NGU her

“Det kan være nyttig for allmennheten å få vite at mye av det som framstilles som vitenskapelige fakta, er langt mindre sikkert enn det gis inntrykk av”, sier Ragnar Fjelland, professor ved Senter for vitskapsteori.

Neste side: Har Jorden veltet?